Odd og jeg var så heldige å kunne delta på åpningen av billedkunstner Kåre Nordviks nye utstilling på Galleri Røed, Jeløya sist lørdag. Det ble en sterk opplevelse.
De er begge kunstnere men på forskjellige steder i livet. Elev og lærer. Lærer og elev. Jane Hupe og Kåre Nordvik. (Foto: Vega Lind)
Vi kjører opp allén til Røed Gård, et av flere vakre gods på Jeløya, kun et stenkast unna Alby og fylkesgalleriet F15, et av mange gallerier i Moss. Odd og jeg har vært begge steder mange ganger gjennom årene. I dette magiske kulturlandskapet med masse lys mellom trærne har vi holdt hender. Vi har spist Albykringle m/krem på toppen, sett på kunst vi ikke alltid har forstått, badet i havet med utsikt til Horten-ferjen, sett glassblåseren på Røed Gård i aksjon, lyttet til gitarmakerens lidenskapelige stemme snakke om Leonard Cohen..
Det er som om allén ikke har forandret seg der trærne står tause med sine sorte silhuetter mot hvite nedsnødde åkre. Men det er kun øyet som ikke helt ser, slik barnet ofte slutter å se, når det vokser til. Det knitrer under skoene. Vi sklir, kalvbeinte, over parkerings-plassen som har blitt til en skøytebane, på vei mot en tryggere grunn. Overganger..
Det er slik jeg ser naturbildene til Kåre Nordvik. Som overganger mellom jordens surkling og vinterens kulde. Grå, blålige og hvite nyanser iblandet jord og rust. Det er aldri fargerikt a la Lautrec.
Man står i det hvite rommet på Galleri Røed og man står i naturen. Jeg begynner å tenke på Knut Hamsuns "Markens Grøde" og Rolf Jacobsens "Jord og Jern". Naturbildene suger en til seg der sorte hull er byttet ut med store myrområder og lave kratt. Det er jord. Det er snø. Mennesket er fraværende i naturbildene til Kåre Nordvik og allikevel er de der i fraværet, i kunstnerens blikk, i det tause og du hører deg selv i en indre dialog.
I et annet stort hvitt rom, i fabelaktige Galleri Røed", viser Nordvik frem 3 store abstrakte collager på lerret som går fra gulv til tak - på disse collagene har også kunstneren Jane Hupe bidratt. Andre bilder igjen er mer surrealistiske. Han "snakker" om verden med en tilbaketrukket og dempet pensel. Jeg aner skygger og distanse, menneskeruiner og sorg. Industriens umenneskeliggjøring. En eksistensiell kamp. En kontrast til naturens nærhet selv om fargepaletten ofte er den samme.
Ja, det ble en sterk opplevelse vi tok med oss hjem. Det synger, det synger dypt der inne..
Vega
Obs! Meld deg gjerne på e-postlisten vår for å følge med på hva som skjer med musikken vår, når vi legger ut nye innlegg i bloggen vår osv.
